Et lite barn - øvelse for selvomsorg

Laget av Trym N. Jacobsen, inspirert av Kelly Wilson

(I gruppesetting kan den gjøres som en "med øynene lukket"-øvelse – og evt i tillegg gå en runde direkte med en frivillig)

Har du et barn i ditt liv som du er glad i? Kanskje har du små barn? Kanskje er du onkel/tante til et barn? Kanskje er du bestemor/bestefar til et barn? Kanskje har du gode venner som har små barn?

Hvor gammelt er dette barnet? Hva heter det?

Se for deg ansiktet, øynene, se for deg hvordan ansiktet stråler opp i lekesituasjoner eller når han/hun vil kose med deg.

Se for deg ansiktet når han/hun sover, kanskje liggende i ditt fang eller i senga si. Den lille unge sårbare kroppen som i en sovesituasjon er totalt avslappet og som tross den unge alderen og sårbarheten ivaretar det lille barnet på et ganske utrolig sett: hjertet som slår og pumper livsviktig blod rundt om i kroppen, trøtthet og søvnrytme som pleier og lader både kropp og hjerne, enkeltcellene i kroppen som jobber døgnet rundt for å bekjempe sykdomsfremkallende bakterier og virus.

• Kjenn etter hvor glad du er i dette barnet, hvor mye det betyr for deg. Kjenn etter hva det gir deg å ha kontakt med han/hun, hva det gir deg å ha han/hun i livet ditt.
• Kjenn etter om det ikke er slik at du bryr deg så mye om denne lille personen at om han/hun hadde vært fanget inne i et brennende hus så hadde du vært villig til å storme inn for redde han/hun ut, kanskje helt uten å tenke på deg selv først.

Se så for deg at dette barnet plutselig en dag, helt uten videre hadde fått nøyaktig det du strever med av vanskelige følelser, tanker og kroppslige vondter. At dette lille barnet hadde fått de samme følelsene og tankene som deg om hvor vanskelig livet kan være, om at han/hun ikke er bra nok, om at han/hun ikke duger, om at han/hun føler at han/hun ikke passer inn, at han/hun ikke strekker til. 

At dette lille barnet plutselig hadde nøyaktig den samme følelsen av å ikke bli forstått, følelsen av å ikke få anerkjennelse, følelsen av å ikke blir elsket, ikke bli satt pris på, ikke respektert. At dette lille barnet hadde fått nøyaktig de samme kroppslige smertene og ubehagene som du har.

Og se for deg at dette lille barnet nå kom til deg, og sto foran deg her og nå, med alle disse vonde og vanskelige tankene og følelsene. Se for deg ansiktsuttrykket, hvor vondt og vanskelig dette er for den lille. Hva ville du sagt til dette lille barnet her og nå? Hva ville du gjort?

• Ville du bedt han/hun om å skjerpe seg, eller ville du trøstet og sagt at du forstår hvor vanskelig det er? At det er flere enn han som har hatt og har det slik?
• Ville du brukt masse tid på å få han/hun til å tro på at dette går bort?
• Ville du sagt at det er noe som feiler ham/henne, at det er noe galt med han/henne eller ville du sagt at han/hun er helt perfekt akkurat som han/hun er?

Hva med deg selv, kan du gi deg selv den omtanken du fortjener, som en handling du kan velge å gjøre – akkurat som du kan velge hvordan opptre ovenfor det lille barnet? Kan du vise forståelse og omtanke for det å være et menneske her i verden, for deg som et menneske her i verden? Kan du minne deg selv på at vanskelige følelser og tanker bare er en del av livet ditt, at livet ditt består av mye mer enn bare det, at du er større og mer enn bare de, at disse tankene og følelsene ikke trenger å gå på bekostning av å gjøre ting som er viktig, spennende og artig for deg? Kan du holde godt omkring deg selv og gi deg selv både varme og støtte? Kan du gi deg selv den gaven? Kan du gjøre det som en handling du kan velge å gjøre, her og nå?